Sehnsuchtsort Norden

Hanna Acke & Katharina Pohl

Når man kjører nordover på den tyske Autobahn og krysser grensen til delstaten Schleswig-Holstein, blir man møtt av et skilt som viser delstatens slogan: Schleswig-Holstein. Der echte Norden (Schleswig-Holstein. Den ekte Norden). Ordet «ekte» impliserer at det også finnes noe eller noen som ikke er der echte Norden og denne (helt sikker ikke helt alvorlige) diskusjonen tydeliggjør at Norden er et konsept som menneskene i Tyskland ikke bare kjenner til, men som har en slags betydelse for dem som kan aktiveres av en delstat der turisme er en viktig økonomisk sektor.

Hva eksakt er det der echte Norden henviser til? Hva forbinder man med Norden i Tyskland? Og finnes det historiske røtter til denne konseptualiseringen av himmelretningen? I denne teksten nærmer vi oss disse spørsmålene på en personlig måte og gjennom å ta en titt på tyske forestillinger om Norden. Vi er nemlig ikke de eneste tyskere med en begeistring for Nordeuropa, Skandinavien eller ja: Norden – selv om det er et ord vi sjeldent anvender (dette skal vi komme tilbake til senere i innlegget).

Ikke helt utypisk begynte vår kontakt med Norden med sommerferier sammen med familien på stranden i Danmark og med sol, pinneis og hyggelige mennesker – i det minste i vårt minne. Et typisk ferieparadis med andre ord som sto i ganske rak kontrast til våre storbyliv i Tyskland. Senere tok vi vår begeistring et steg videre: Katharina gikk et år på friluftslivlinjen på en folkehøgskole på Vestlandet. Hanna besøkte Sverige og Finland for å gå på tur. Vi etablerte Norden som vår Sehnsuchtsort – altså et sted som man kontinuerlig lengter til og som man i sin lengsel kanskje idealiserer litt. For å svare på lengselen begynte vi begge å studere et emne som i Tyskland heter Skandinavistik.

Der la vi merke til at vi ikke var de eneste som anser Norden som sitt Sehnsuchtsort. Både våre medstudenter og tyskere i flere hundre år har lengtet etter Norden. Den er en slags gjenganger i den tyske forestillingsverden. Mest relevant er kanskje to forskjellige former av Norden-entusiasme i Tysklands historie som står i nær sammenheng med hverandre: Den tyske keiseren Wilhelm II.s Nordland-begeistring og nasjonalsosialistenes mani for det nordisk-germanske Stammesverwandtschaft, dvs. det imaginerte slektskapet mellom disse to «folkestammene». Disse idéene har sitt opphav i den tyske romantikken og refererer samtidig til Rousseaus idéer om menneskets naturtilstand, Montesquieus klimalære, men også for eksempel til Gobineaus raseteorier som utgår fra den «germanske rasens» overlegenhet – det er med andre ord en veldig spesiell cocktail av idéer som preget mange diskusjoner i 1800-tallets Europa.

Om vi først titter på Kaiser Wilhelms Nordland-entusiasme så ser vi at han mellom 1889 og 1914 reiste hele 26 ganger til Norges fjorder, altså mer enn en gang per år – alltid ombord på lystbåten Hohenzollern. Hva var det som fascinerte ham? Det var nok først og fremst den nordiske (det vil si norske) naturen, som han så på som om den hadde en slags mytisk kvalitet – for ham var den stor, tom, vill og overveldende. Med andre ord kan man si at han så et drømmelandskap langt borte fra all sivilisasjon som ikke hadde noe å gjøre med staten landskapet var en del av. I Norges fjorder kunne han ignorere alt ubehag som hadde med Tysklands vei inn i moderniteten å gjøre. Wilhelm var en slags trendsetter når det gjelder reiser til Norge og det ble snart slik at også den tyske øvre middelklassen ville se fjordene og flykte fra storbyene. Dette ble starten til en blomstrende turismeindustri som gjorde begrepet Norden populært i Tyskland.

Det var ikke bare naturen keiseren var begeistret for: Han lette også etter et germansk ideal som skulle bidra til Tysklands nation-building. Keiseren (og mange av hans samtidige) var store fans av Vikingene og så dem og deres etterkommere som perfekte bærere av germanske heroiske dyder. Trikset som gjorde dette relevant for tyskerne var at man i den tiden utgikk ifra at germanerne (altså tyskernes aner) egentlig var det samme som vikingene, eller at nordisk kultur som ble preget av menneskenes kontakt til den harde nordiske naturen, var germanernes opphavskultur. Derfor så Wilhelm seg selv som etterkommer av vikingene og reisene til Nordland hjalp ham å komme i bedre og nærmere kontakt til det som han så på som hele det tyske folkets germanske røtter. I tillegg trodde han at man i Norden hadde bevart en del av den germanske kulturen som man i Tyskland hadde tapt bort i kontakt med andre kulturer (for det meste med Frankrike og andre sørlige innflytelser).

Disse ideene om et germansk enhetsfolk ble tatt opp av nasjonalsosialistene og Hitler og videreført på en enda mer ekstrem måte – i nasjonalsosialismen kulminerte rasistiske forestillinger om Nord-Europa: Menneskenes blod ble ansett som «renere» i Nord-Europa enn i andre deler av Europa på grunn av folkets kamp med den harde naturen. Samtidig tilskrev man menneskene (spesielt bøndene) visse egenskaper: Nordmenn og svensker ble sett på som stolte, kulturskapende og krigerske, de var knyttet til vikingene, hadde i tyskernes forestilling en renhet og naturlighet som også gjorde det vanskeligere for dem å tilpasse seg det moderne, industrialiserte samfunnet. Nasjonalsosialistene realiserte disse idéene ved å erobre og okkupere store deler av Europa – ikke bare for å utnytte ressursene deres, men også for å skape det såkalte «Lebensraum» (leveområde) for det germanske folket; ved å myrde 6 millioner jøder og millioner av andre mennesker som ble sett på som underlegne. Å «frelse» og beskytte den germanske «rasen» mot skadelige innflytelser ble kalt «aufnorden», å gjøre noe mer nordlig (i motsetning til «entnorden», å gjøre noe mindre nordlig).

Vi konfrontertes med en del av disse tanker og hendelser allerede i historieundervisningen i skolen. Men under studiene i Skandinavistik forsto vi at våre ganske naive ideer om Norden hadde historiske røtter og lengselen etter den storslagne nordiske naturen fortsatt eksisterer tyskeres tankeverden – selv om det som Wilhelm og senere nasjonalsosialistene fantaserte om Vikinger og Germaner og deres forhold til naturen heldigvis har blitt problematisert i Tyskland. Historien til begrepet Norden gjør likevel at en del tyskere har vanskelig med å anvende det siden det kan kjennes problematisk.

På et mer teoretisk nivå kan man kanskje komme fram til at forestillinger om Norden er – liksom mange forestillinger av de(t) andre – ofte ikke særlig forankret i virkeligheten. Menneskene, deres faktiske levemåte og for eksempel industrialiseringen spilte en veldig underordnet rolle i den tyske framstillingen av Nord-Europa – både hos Kaiser Wilhelm og hos nasjonalsosialistene, som dessuten framstilte disse andre som en del av det egne. I tillegg handler bildet av de(t) andre ofte mye mer om det egne; det peker på det som man tror mangler i ens eget samfunn og det som man lengter etter. Det gjelder også for vår egen Sehnsuchtsort – selv om den ikke har noe å gjøre med rasistiske forestillinger og maktfantasier. Samtidig som man drømmer seg til et sted, så drømmer man seg også bort fra et annet sted. Denne mekanismen er altså fortsatt den samme.

Til slutt vil vi gjerne minne om en annen relevant sak som gjelder betraktningen og definisjonen av Norden: Som en himmelretning er Nord alltid et spørsmål om perspektiv. Derfor virker det litt motsetningsfylt når man hilses velkommen i Der echte Norden også på veien sørover fra Danmark. På delstatens danske nettside oversettes sloganet derimot til Tysklands ægte nord. Man kan bare spekulere på om man ikke riktig våger å vise seg med lånte fjær til dem som i det minste geografisk (og kanskje også på et mentalt kart) ligger nærmere jordklodens nordligste punkt.

Litteratur​

Bergmann, Lovisa (2019): Okkupant om okkupert. Fremstillingen av nordmenn i Deutsche Polarzeitung og Polar-Kurier (1941–1945). Masteroppgave. Universitet i Tromsø. https://munin.uit.no/bitstream/handle/10037/16044/thesis.pdf?sequence=2&isAllowed=y <23.03.2025>. ​

Henningsen, Bernd (1997): Das Bild vom Norden. Eine Einleitung. I: Henningsen, Bernd et al. (red.): Wahlverwandtschaft: Skandinavien und Deutschland 1800 bis 1914. Berlin: Jovis, 15–27. ​

Henningsen, Bernd (2014): Die kulturelle Konstruktion des Nordens. I: Der Bürger im Staat, 64 (2/3), 84–91. ​

Kliemann-Geisinger, Hendriette (2009): Facetten des Nordens – einleitende Bemerkungen. I: Kliemann-Geisinger, Hendriette/Jan Hecker-Stampehl (red.): Facetten des Nordens. Räume – Konstruktionen – Identiäten. Berlin: Nordeuropa-Institut, 9–17. ​

Muschik, Alexander (2020): Die Bedeutung des Nordens für die Gelehrtenwelt der deutschen Romantik und die Anfänge der Nordistik in Deutschland. I: Tuchtenhagen, Ralph (red.): Den Norden im Blick. Beiträge zu einer Fachgeschichte der Nordistik. Berlin: Nordeuropa-Institut, 17–32. ​

Penke, Niels (2020): Persistente Bilder. Popularität und Medialität des Nordens. I: Nordeuropa-Forum. Zeitschrift für Kulturstudien 2020, 62–90. ​

Ruck, Thomas (2011): Trolle, Fjorde, Wikinger. Die vorherrschenden Norwegenbilder im deutschsprachigen Raum des 20. Jahrhunderts und darüber hinaus. Diplomarbeit. Karl-Franzens-Universität Graz. https://unipub.uni-graz.at/obvugrhs/download/pdf/216286 <23.03.2025>. ​

Schrödl, Daniel (2009): Das Image des Nordens. Eine Untersuchung am Beispiel Studierender in Würzburg. Working Paper – Institut für Geographie – Universität Würzburg. ​

Zernack, Julia (1997): Nordenschwärmerei und Germanenbegeisterung im Kaiserreich. I: Henningsen, Bernd et al. (red.): Wahlverwandtschaft: Skandinavien und Deutschland 1800 bis 1914. Berlin: Jovis, 71–78. ​